Tekst: Tone-Lise Vilje og Gro Moe-Gumø
For å starte med det selvsagte: Hannhundeier har et like stort ansvar som oppdretter/tispeeier når det gjelder vurderinger om hunden er avlsmateriale eller ikke. Når oppdretter bruker egne hannhunder eller hannhunder oppdretter har på sameie/fôr så bør sameier/fôrvert ha mye å si i forhold til om hunden egner seg til å avles på eller ikke. Dette gjelder selvsagt også oppdretter med tisper på sameie/fôr! Helseresultater er èn ting, daglig samvær og observasjoner i forhold til ikke-registrerte helseproblemer, særlig gemytt, arbeidslyst etc noe helt annet. Vi er ikke tilhengere av å bruke bare egne hannhunder heller, da det i utgangspunktet er den beste 50% av populasjonen som bør avles på. Tviler på om oppdrettere sitter på den beste halvparten selv... Man skal pare med den hannhunden som utfyller tispen best, ikke den som er billigst eller lettest tilgjengelig.
Dersom den beste er oppdretters egen - no worries. Dersom den ikke er det og allikevel blir brukt - worries.
Kennelnavn, utstillingsresultater, løpsresultater og andre meritter er ikke viktig. Det viktigste er at de to hundene utfyller hverandre på en god måte og at de begge er friske og har friske foreldre og søsken.
Oppdrettere har ofte mye større kunnskap (eller bør ha mye større kunnskap) om linjer og helsehistorikk tilbake i tid enn en gjennomsnittlig hundeeier. De har ofte oversikt over ikke-registrerte helseproblemer også, som mange hannhundeiere ikke har studert så nøye. Derfor er det selvfølge å konferere med oppdretter før man låner bort hannhunden sin til en annen oppdretter. I tillegg er oppdretter ofte gode på (eller bør være gode på) og kombinere individer som passer sammen og som utfyller hverandre i forhold til styrker og svakheter. Det er gjennom å gjøre gode kombinasjoner valpene blir gode tilskudd til rasen. Snakk med oppdretteren av hannhunden din før du låner bort gullungen i avl! Hannhundeiere har et like stort ansvar til å skaffe oss kunnskap som tispeeier har. Lytt, les, observer og lær.
Tone-Lise har hatt fire hanner. Alle fire friske hofter, tre av dem uten anmerkninger på øyne og alle fire er championer og har dokumenterte bruksegenskaper. Allikevel er kun to av dem benyttet i avl og da med ett kull hver. Årsaken er sammensatt. De har, som alle andre hunder, hatt sine mangler og sine styrker. Det har vært viktig for henne at tispene de skulle pares med er utfyllende på det, i tillegg til at det ikke dobles på de tingene som ikke er så bra (en hadde litt ullen pels, en hadde dårlige mellomhender etc). Men hovedårsaken til at de ikke er brukt flere ganger, er at eier føler et stort ansvar i forhold til hvem hun låner bort hundene sine til. Oppdretterne som skal føre linjene videre må være av en sånn art at vi selv hadde kjøpt valp der:
- Få, men gjennomtenkte kull
- Helsetesting er en selvfølge
- Tid og ressurser til å prege valpene på en skikkelig måte
- Trygge tispeforhold
- Aktive med egne hunder og et svært godt hundehold der hundene er del av familien
- Mye kunnskap om avl, obstetrikk, genetikk og miljø
- Kresen på valg av valpekjøpere i forhold til at det skal være aktive friluftsfolk som trener med positiv forsterkning og ikke har hundene sine i bur halve døgnet
- Tar vare på valpekjøperne sine og bidrar med råd og hjelp når det trengs
Og så videre og så videre. Altså må oppdretter/tispeeier som skal låne hannhunder her oppfylle samme krav som vi har til oss selv som oppdretter, valpekjøper og hundeeier.
En hund som er HD-fri, er øyelyst/tatt gonioskopi og har en gul sløyfe på utstilling (dette er raseklubbens avlskrav) trenger ikke være avlsmateriale av den grunn! Det skal mye mer til før en hund bør brukes i avl. En trekkhundchampion eller en utstillingshund er ikke automatisk en god avlshund. Det er sammensatt og krever arbeid og research.
Det skrives mye om oppdretters ansvar og plikter. Men vi som eier hannhunder har likeverdig ansvar og plikter. Vår oppfordring er at vi skaffer oss kunnskap, snakker med oppdretteren av hannhunden, gjør så objektive vurderinger som mulig og forstår at ikke alle hunder er avlsmateriale selv om de er verdens beste hunder for oss som eier dem. Det er lett å føle seg beæret når noen vil bruke gutten vår i sitt avlsprogram. Men vi må alltid ta like strenge vurderinger på egen hund som det tispeeieren må gjøre.