Markaprins

Imre har vært alenehund i snart halvannet år. Han har landet litt, fått litt skikk på hormoner og blitt stødig og trygg i tårnet. Jeg har hele tiden visst at det skulle komme en liten bolleræv til her i Nordmarka, og gleden var i overkant energisk når Frida bestemte seg for å gi meg en liten gutt etter det kom fire tisper. Av fem.. Helt til slutt kom lille blåmann ❤

Som alle mine hannhunder, skal lillemann (Rajumas Kānti of Power) være i partnerskap med innehaver av Kennel Rajuma, Gro Moe-Gumø. Vi har samarbeidet i 14 år og for meg har hun den beste kombinasjonen på samojeden av bruksegenskaper, eksteriør (som henger sammen med førstnevnte), preging, valg av avlsdyr, seriøsitet og lidenskap for rasen. Hvis vi legger på bra hundehold, meningers mot og erfaring så har vi pakka som funker for meg. Og gutta mine. Og jeg tror den funker for Gro også:)

Etter å ha trent meg opp igjen fysisk og fått tilbake litt trøkk i bena og litt styrke i kjernemuskulatur, var det veldig god timing at paringen mellom bringebæret Frida og Gitte Morells Power ble gjennomført og ga resultater! To fantastiske hunder med et herlig showy gemytt og livsglede var et godt utgangspunkt for min egen belønning – en ny småttebolle.

Imre har vært hos valpene siden de ble født. Han er Fridas bestevenn og lå med bekymret mine på verandaen under fødsel. Han var også en av de aller første som fikk komme inn i bingen og hilse på de små. Tålmodig og leken som han er, så tror jeg han blir en veldig god storebror. Han har ikke ressursforsvar av noe slag, er trygg i miljøsettinger og en knakende god brukshund. Så er det opp til meg å få samspillet mellom de to til å fungere.

Gro, Frida og de andre hundene der har gjort en helt suveren jobb med disse valpene. De er født i trygge omgivelser og får henge med stø og rettferdige voksne som lærer dem språk og lek. Valpene har en veldig sterk positiv energi, og er uredde overfor alt.
Så nå er det «bare» å følge opp.. :O #hoppeetterwirkola

Men først skal vi bli kjent, leke, bli trygge sammen. Så skal lillemann bli trygg i alle omgivelser, både sammen med Imre og alene. Han skal bæres i sekk og sove ved bål. Spise litt jord, lage bøllerier og faenskap og så skal vi finne formen på samlivet vårt. Hva er bedre enn en samojed? To!

Foto: Ida Ødegaard Skarberg #siriogpolly på Insta

Hannhunder og avl

Oppdrettere av samojedhund har naturligvis gjerne flest tisper i heimen. Det er engang sånn at tispene føder valpene og har omsorgen for dem frem til de forlater oppdretters trygge havn og skal bevege seg ut i verden sammen med en god og aktiv valpekjøper! Men valpene blir ikke unnfanget som hos jomfru Maria. Det trengs en hannhund 🙂 Hva er vårt ansvar som hannhundeier i avlssammenheng? Og hva kan vi gjøre for å sørge for at nye samojedvalper er et godt tilskudd til rasen? 

For å starte med det som for meg er åpenbart: Hannhundeier har et like stort ansvar som oppdretter/tispeeier når det gjelder vurderinger om hunden er avlsmateriale eller ikke. Når oppdretter bruker egne hannhunder eller hannhunder oppdretter har på sameie/fôr så bør sameier/fôrvert ha mye å si i forhold til om hunden egner seg til å avles på eller ikke. Dette gjelder selvsagt også oppdretter med tisper på sameie/fôr! Helseresultater er èn ting, daglig samvær og observasjoner i forhold til ikke-registrerte helseproblemer, særlig gemytt, arbeidslyst etc noe helt annet. Jeg ikke er nødvendigvis tilhenger av å bruke bare egne hannhunder heller, da det i utgangspunktet er den beste 50% av populasjonen som bør avles på. Tviler på om oppdrettere sitter på den beste halvparten selv… Man skal pare med den hannhunden som utfyller tispen best, ikke den som er billigst eller lettest tilgjengelig.
Dersom den beste er oppdretters egen – no worries. Dersom den ikke er det og allikevel blir brukt – worries.
Kennelnavn, utstillingsresultater, løpsresultater og andre meritter er ikke viktig. Det viktigste er at de to hundene utfyller hverandre på en god måte og at de begge er friske og har friske foreldre og søsken. Vi må ikke kødde med helsen til samojeden!

Oppdrettere har ofte mye større kunnskap (eller bør ha mye større kunnskap) om linjer og helsehistorikk tilbake i tid enn en gjennomsnittlig hundeeier. De har ofte oversikt over ikke-registrerte helseproblemer også, som mange av oss hannhundeiere ikke har studert så nøye. Derfor er det selvfølge å konferere med oppdretter før man låner bort  hannhunden sin til en annen oppdretter. I tillegg er oppdretter ofte gode på (eller bør være gode på) og kombinere individer som passer sammen og som utfyller hverandre i forhold til styrker og svakheter. Det er gjennom å gjøre gode kombinasjoner valpene blir gode tilskudd til rasen. Snakk med oppdretteren av hannhunden din før du låner bort gullungen i avl! Vi som hannhundeiere har et like stort ansvar til å skaffe oss kunnskap som tispeeier har. Lytt, les, observer og lær. Det kunne ikke falt meg inn å låne bort en av gutta mine uten at oppdretteren min var enig. Det hadde jeg sett på som å pisse på jobben hun har gjort for å lage friske, gode tilskudd til rasen vår.

Jeg har hatt tre samojedhanner. Alle tre friske hofter, to av dem uten anmerkninger på øyne og alle tre er championer og har dokumenterte bruksegenskaper. Allikevel er kun to av dem benyttet i avl og da med ett kull hver. Årsaken er sammensatt. De har, som alle andre hunder, hatt sine mangler og sine styrker. Det har vært viktig for meg at tispene de skulle pares med er utfyllende på det, i tillegg til at vi ikke dobler de tingene som ikke er så bra (en hadde litt ullen pels, en hadde dårlige mellomhender etc). Men hovedårsaken til at de ikke er brukt flere ganger, er at jeg føler et stort ansvar i forhold til hvem jeg låner bort hundene mine til. Oppdretterne som skal føre linjene til gutta videre må være av en sånn art at jeg selv hadde kjøpt valp der:

  • Få, men gjennomtenkte kull
  • Tid og ressurser til å prege valpene på en skikkelig måte
  • Trygge tispeforhold
  • Aktive med egne hunder og et svært godt hundehold der hundene er del av familien
  • Mye kunnskap om avl, obstetrikk, genetikk og miljø
  • Kresen på valg av valpekjøpere i forhold til at det skal være aktive friluftsfolk som trener med positiv forsterkning og ikke har hundene sine i bur halve døgnet
  • Tar vare på valpekjøperne sine og bidrar med råd og hjelp når det trengs

Og så videre og så videre. Altså må oppdretter/tispeeier som skal låne gutta oppfylle samme krav som jeg har til den oppdretteren jeg selv kjøper valp fra.
En hund som er HD-fri, er øyelyst/tatt gonioskopi og har en gul sløyfe på utstilling (dette er raseklubbens avlskrav) trenger ikke være avlsmateriale av den grunn! Det skal mye mer til før en hund bør brukes i avl mener jeg. Og vi som eier hannhundere kan i høyeste grad bidra til at rasen bevares, at den får bukt med problemer og at den også i fremtiden blir en polar brukshund med alt det det innebærer.

Det skrives mye om oppdretters ansvar og plikter. Men vi som eier hannhunder har likeverdig ansvar og plikter. Min oppfordring er at vi skaffer oss kunnskap, snakker med oppdretteren vår, gjør så objektive vurderinger som mulig og forstår at ikke alle hunder er avlsmateriale selv om de er verdens beste hunder for oss som eier dem <3. Det er lett å føle seg beæret når noen vil bruke gutten vår i sitt avlsprogram. Men vi må alltid ta like strenge vurderinger på egen hund som det tispeeieren må gjøre.

Til alle som har hjulpet meg med denne posten, kommet med innspill, meninger og presiseringer – tusen takk for sparringen! Den er uvurderlig.

FOTO: Urd Kari Yri

Kan man få alt?

Kan en hund med gode bruksmeritter vinne på utstilling fra alle klasser, inkludert bruksklasse? Og kan en vinnerhund fra utstilling vinne løp, gå kløvtester, og få trekkhundcert? Og kan de gjenta begge deler flere ganger? 

Mine samojeder er, og har alltid vært, brukshunder. De er fysisk og mentalt aktive hver dag. Det er ikke alle dager vi har like lange turer eller teller like mange høydemeter, men vi forsøker å være på en skikkelig god tur hver dag og helgeturer/ukesturer/enda lenger turer når vi kan. Fordelen med å jobbe som freelancer med svært fleksible og fine kunder er at jeg kan styre mye av hverdagen selv. Så lenge leveransene er outstanding, så kan vi bruke mye av kontortiden utendørs:) Det benytter vi oss av så ofte vi kan! Vi driver ikke friluftsliv for SoMe, men vi bruker absolutt SoMe for å promotere rasen som brukshund.


I tillegg til å være en veldig god og effektiv brukshund, er Imre også en relativt ok utstillingshund. Utstilling har aldri vært min greie og mye av årsaken til det, er at jeg opplever mange av utstillerne som svært lite aktive med hundene sine på andre arenaer. I tillegg er det en del nasty håndtering av hund som jeg ikke klarte å distansere meg fra og nada takhøyde for å være kritisk til nettopp disse tingene. Det er lite friluftsliv etter det jeg kan se og samojeden er en polar brukshund som skal få behovene sine dekket på friluftsfronten så ofte den kan. Mener jeg. Derfor har jeg jo også alltid hatt hunder fra en oppdretter som både er svært fysisk aktiv og som stiller ut. Nå er det jo en gang sånn at godt konstruerte hunder med gode rasedetaljer og gode bevegelser både er topp brukshunder OG bør være topp utstillingshunder. Muskulatur gir spenst, trening gir effektive steg og kløving gir balanse og motorikk. Det er de samme egenskapene de bruker i fjellet, foran slede og på tur som de skal bedømmes etter i en utstillingsring. Pelskvalitet, poter, detaljer som pigment, ører og slikt, men først og fremst konstruksjon som igjen gir effektive bevegelser og fremdrift.
I desember 2018 bestemte jeg meg for at Imre og jeg skulle forsøke å trøkke til litt på utstillingsfronten i 2019 for å vise frem en jævlig bra brukshund og vise at han både tar cert på løp, har kløvtester i alle valører, har distansemerket i gull i Norsk Polarhundklubb OG kan løpe noen venstresvinger når det trengs.

Siden utstilling og jeg ikke er helt innafor, gjorde jeg som jeg alltid gjør – spør noen som kan det bedre enn meg selv. Det er sånn jeg lærte kløving i sin tid, sånn jeg lærte friluftsliv og sånn jeg har lært å kjøre med hund. Problemet mitt var jo at jeg hadde mye større nettverk blant friluftslivs- og kjørefolk enn jeg hadde blant utstillingsfolk. Jeg hadde jo selvsagt egen oppdretter, Gro Moe-Gumø som har stilt i mange år og vår supre samarbeidspartner Gitte Morell som har en helt egen standard både på hundene, på handlingen og på groomingen. Jeg har lært veldig mye av de to. For eksempel:

  • Ha stæsj! Traller, bur, bord, groomingbokser og telt og alt du trenger. Jo mer praktiske greier, dess bedre. Mindre styr – mer moro.
  • Ha god tid. Ikke stress, ha alle papirer og alt liggende faste steder.
  • Pakk dagen før!
  • Ha med mat. For en som foretrekker vegetar, er utstillingshelger et helvete. Lag digg mat og ta med.
  • Ta inn alt rælet ditt, sett opp bur og alt – SÅ henter du hunden. Lufter selvsagt godt på morgenen, men en ekstra lufting før du går inn i hallen eller på området. Hundene skal selvsagt ha den daglige turen selv om du er på utstilling.
  • Stell pels hjemme. På selve utstillingen bare brusher du det siste. Ikke vent med kamming og børsting til du står der 15 min før hunden skal inn:) Det er stress for hund og for deg. Pelsen betyr mer enn jeg egentlig liker, så jeg steller mer pels enn før. Men siden mine ligger i sengen om natten har de stort sett blir badet og blåst og børstet jevnlig uansett 🙂
  • Aller, aller viktigst – heng med de bra folka du har noe felles med og som både har humor og kaffe på lur:) Selskapet er halve moroa.

Etter å ha gjort alle feilene, blitt stresset og forbanna og gitt opp, så hadde jeg nå alt det praktiske på stell! Inkludert bobil til bolleræva og meg 😀 Det ble et paradigmeskifte. Et sted vi kan slappe av og ha alle greiene våre OG jobbe litt på kveldene. Helt genialt konsept!
Men det største problemet gjensto – handling. Jeg hater å løpe rundt i ring og passe på hale og passgang og faens oldemor. Jeg liker meg absolutt best i turbukse eller i jobbdrakter uten gamle pølsebiter i lommene… Handling handler ikke om å kjenne dommerne, drive klein politikk som alle gjennomskuer eller å ha kortest mulig skjørt. Det handler om å vise hunden fra sin absolutt beste side og ha det MORO!
Redningen ble, ironisk nok, en langhåra og litt sær utstillingsentusiast fra Østfold og hans bedre halvdel 🙂

Alex Lund fra Kennel Kifani har blitt Imres bestevenn og faste handler. Vi har trent og vi har løpt og vi har bannet. Men mest har vi ledd og hatt det stas! Imre har hatt en tendens til å bli littegranne overtent og da går det helt i ball for han. Bjeffing, hopping og leking… alt etter som..:O Alex har jobbet og shapet og bygget tillit og sakte men sikkert har han fått justert tenningsnivået til den lille showmannen min! Imre var enten helt passiv eller helt elektrisk. Gjennom utelukkende positiv forsterkning, belønning og lek har han nå funnet en middelvei som gir han en ny dimensjon i ringen. Alex sin bedre halvdel, Marianne, har fullstendig kontroll på alle organisatoriske og administrative greier rundt utstilling. Takk og lov for at hun gidder å dele kunnskapen sin!
Jeg er selvsagt utrolig stolt av Imre, men også svært takknemlig for at jeg har fått to gode venner ut av utstillingsprosjekt 2019 ❤

Jeg vet ikke hvor lenge vi gidder å stille ut og jeg skal være helt ærlig på at prosjekt 2019 aldri hadde kommet i stand dersom Imre ikke var en veldig bra hund. Mange år til jeg bytter ut fjellhelger med utstillingshelger bare for å delta – jeg er altfor konkurranseorientert til det.

Så resultatene har absolutt vært med på å gjøre dette prosjektet til en suksess. Men mest av alt har det handlet om å jobbe og trene, skape samhold og tillit og å få til noe jeg er skikkelig ræva på. Og mange vil nok si at jeg IKKE har fått det til siden jeg ikke handler hunden min selv, men i mitt yrke har man lært EN ting – jobb alltid med de som er bedre enn deg selv. Lytt, lær og tren. Så blir du også bedre:) Så lenge det er jeg som legger ned jobben, trener, er prinsippfast og styrker bånd, så er det ikke så nøye hvem som scorer:)

Og kanskje blir det venstresvinger på meg når det kommer en ny liten bruks- og showhund her. Hvis ikke så setter jeg min lit til min langhårede venn og driter i hva andre mener om det. Det gjør Imre og ❤

The show must go on

NUCH NJV18 NordJV18 DJV18 Rajumas Imre of Frenchy har brukt 2019 i løypa, på fjellet, i skogen, i byen, på kløvturer og i utstillingsringen. Vi skal skrive mye mer om «Prosjekt 2019» senere i uken, men jeg kjenner litt på stoltheten til hundemammahjertet når jeg oppsummerer året til nå.

Løp:
Nr. 1 i tospannklassen med beste tid totalt av alle og trekkhundcert!

Kløv:
Bronsetest bestått
Sølvtest bestått
Gulltest gjennomføres om to uker.

Som venstresvingsjarmør:
NKK BØ – BIR (cert og CACIB)
NKK BØ – BIR (cert og NordCert)
Samojedspesial – BIM og Beste hund sammenlagt løp + utstilling (med cert både på utstilling og løp)
NKK Kristiansand – BIM (med cert og CACIB)
NKK Bergen – BIR, BIG3 (med cert og NordCert)
NP hovedutstilling – BIM (med cert)
NKK Ålesund – 2 BHK 🙂
NKK Ålesund – BIR (med cert og NordCert)
NKK Melsomvik – 3 BHK 🙂
NKK Trondheim – BIR, BIG 3 og Norsk Utstillingschampion (med cert og CACIB)
NKK Lillehammer – BIM (med CACIB)
Etter disse utstillingene ble Imre Årets mestvinnende samojed i Norsk Kennel Klubb med 31 poeng ❤

Han stilte ikke i Orre, Fauske eller i Harstad. På Dogs4All ble det to 2BHK (med res NordCert og res CACIB).

Bak resultatene ligger det en litt lang og kanskje litt interessant historie. Den holder vi på å skrive nå. Der vil det takkes alle de som takkes skal. Men allerede her vil jeg rette en stor takk til oppdretter, medeier og venninne Gro Moe-Gumø i Kennel Rajuma for å gi meg Imre og for å støtte oss når det trengs. 🥂

En stor takk til superhandler og venn Alex Lund i Kennel Kifani. Han er mer opptatt av samspill, treningsglede og samarbeid enn av kortsiktige resultater. Noe som har smittet over på oss. I tillegg er han og Marianne Lund hovedårsaken til at mor i huset har fått et nytt syn på hva man kan og BØR bruke utstillinger til. Vi gleder oss til fortsettelsen ⭐️

En stor takk til Lise Pedersen Rånes i Kennel Chief of Iroquoise for hundeprat året rundt og for å låne meg juvelen og råskinnet Talisa. Vi gleder oss veldig til neste år❤️

Øvelse gjør mester

Friluftsliv er nyte og yte i perfekt harmoni.

Vi trener til langtur! Litt usikker på hvilken langtur enda, da vi har litt ulike varianter å velge mellom. Felles for dem er at de alle er over 400 km og da trengs det trening. For å bli god i noe, må man gjøre mye av det man skal bli god i. Dersom man skal bli god til å gå, så må man gå mye. Det er lett. Men når turene varer over lang tid, er ikke gåturer nok for å bli sterk og utholdende nok, verken for hund eller eier. Og jeg er definitivt i en alder der ALT er ferskvare. :O

Jeg skriver treningsdagbok hver uke og planen vi følger er sånn omtrent denne:
Dag 1:
Hurtighetsdrag på sykkel.
Det betyr intervaller i full speed med pauser i mellom. Årsaken til at vi kjører intervaller, er at Imre ikke skal bli lei. Han skal stoppe når han har det som gøyest og være ivrig på å spinne igang igjen. Bygger hurtige muskelfibre og spenst.
Våre intervaller: 8x 8 (åtte minutter fullt trøkk, 8 min rolig. Dette gjentas åtte ganger), så 4×4 og 2×2 med samme prinsipp.
Langtur i ulendt terreng
Ulendt og kuppert terreng er det både mye av i Nordmarka og på de turene vi har lyst til å gå. Sti og vei er topp det, men det krever enda mer balanse, motorikk og ikke minst navigeringsforståelse å gå off-trail. Så vi surrer rundt i området her, mye i naturvernområdet ved Spålen og på Oppkuven for å få trening på dette. I tillegg er det veldig fin bonding mellom Imre og meg, fordi slike turer krever samarbeid.

Dag 2:
Rolig tur på sti
I tilegg til doturer og kveldsturer har vi en lenger tur hver dag. Det tror, i alle fall håper, jeg alle samojeder får. Da pakker vi en liten sekk, tar gjerne middagen utendørs og går noen faste runder. Rundene er fra 9 til 19 km, alt ettersom hvor mye jeg har å gjøre på jobb:)

Dag 3:
Styrketrening
Styrketrening gjør vi mye med kløving. Kløving skal gjøres gradvis og forsiktig, men er en svært god styrkeøvelse når hunden blir vant til og trent nok til å bære litt. Jeg har aldri mer enn 25% av Imres vekt i kløven når vi går langturer. Det er mer enn nok. For å være solidarisk og få svært nødvendig trening selv så går jeg disse turene med storsekken for å gjøre hofter og rygg vant til den igjen. Turene her varierer mellom 6 og 15 km. Et alternativ og supplement til kløving, er å la hunden trekke kjetting eller dekk. Det kommer vi til å starte med i november.

Dag 4:
Som dag 2, og så legger vi inn litt turtrening samtidig. Retningskommandoer, gå bak meg i bratte bakker etc. Alt som jeg mener Imre trenger å vite for at vi skal ha det fett sammen på tur og jeg ikke skal slå meg mer enn høyst nødvendig:)

Dag 5:
Utholdenhet med langtur på sykkel/ski
Utholdenhetsturene er egentlig mer for meg enn for Imre. Han er allerede utholdende nok til å gå langt flere dager i strekk, men jeg er ikke det:) Vi sykler rolig (trav eller pass) en runde på 32 km. Fra Sandungskalven der vi bor, opp Daltjuven, videre til Gjerdingen. Så tar vi tilbake forbi Katnosa og ned til Sandungen Gård og hjem. Flott tur som er kuppert, men ikke hjertestans-bratt verken opp eller ned.
På vinteren kjører vi det samme på ski. Både snørekjører og kjører med slede. De turene har vi tatt i marka til nå, men i år blir det nok mye langtrening på Øyerfjell på hytta. Fantastisk løypenett som skapt for lange fine turer med litt fart ❤

Dag 6 og 7
Som dag to. Vi er ute lenge, men går ikke nødvendigvis så langt. Mye kos, litt snusing og lange pauser. Hviledager trenger ikke å være inaktive dager, IMO.

Vi trener litt utstilling i tillegg, men ellers blir det lite av lydighet og rally og smeller og sånn moro. Vi prioriterer å bruke tid på det vi trenger å bli gode på. Kanskje vil prioriteringene endre seg over tid, men det tviler jeg egentlig på 😀

 

Verdens beste turkompis

Samojeden er en polar brukshund som er perfekt konstruert for svært aktivt friluftsliv hele året. Fjellturer, kløving, sledekjøring/snørekjøring, sykkel – alt tenkes kan. Det er stort sett eierne som er samojedens begrensning, ikke den selv.

Når man velger en rase som samojed, så kommer det med noen konsekvenser – man blir i kick-ass bra form selv da. Det er stas:) Imre er en aldeles fortreffelig turkompis. Han trekker jevnt og ikke i hurra-intervaller som Maar eller som Charmy som nektet å trekke noe som helst :O. Han går i bra tempo og med stram line hele tiden. Etter to år med turer, begynner han å bli det jeg kaller tursmart. Tursmart betyr at han forstår når han må vente, når han kan hoppe, når han må finne alternative ruter, når han skal finne sti, hvordan komme seg tilbake rundt et tre etter å ha snurret seg inn en par-tre runder og slike ting. Nå begynner det meste å sitte uten at jeg trenger å gi kommandoer eller mase. For mye av poenget med å gå alene med samojeden sin i skog, mark og på fjell er jo stillheten. Ikke lyden av egen stemme som roper BAK eller STÅ eller VENT eller HELVETE DA. Bare hypotetiske eksempler selvsagt..

I sommer har Imre og jeg hatt noen fantastiske turer sammen og vi har faktisk hatt over 12 km i snitt per dag på tur fra juni til nå. Det er jeg veldig fornøyd med. Noen turer er lange og uten pause, andre er surreturer etter sopp eller bær, sykkelturer med bånn vreng eller jevne, fine fjellturer. I tillegg har vi overnattet en del ute, både i telt, i køye og uten noen ting. Det jeg sitter igjen med av inntrykk etter denne sommeren, er hvor mye turene og opplevelsene betyr for samholdet og båndet oss i mellom. Det er helt unik bonding å være ute sammen, mestre sammen, lære sammen og oppleve sammen. Vi har blitt et team. Et jævla bra team ❤

I hovedsak har vi holdt oss hjemme i Nordmarka med alt den har å tilby av vakker natur, krevende terreng, ro og fred. Men vi har vært en del på hytta på Øyerfjell og virkelig oppdaget hvor fint det er der også. Et fjellområde jeg bare har forbundet med vinteraktiviteter tidligere, men kan anbefales på det sterkeste også om sommeren. Mye får-i-kål som vandrer rundt der, men sterke kroker, sterk kjernemuskulatur (på eier) og ekstra strikk i sekken så går det fint 😀 En av de beste tingene med å henge på Øyerfjell er at det foreløpig er veldig få folk der. Noe vi setter pris på, sære som vi er.

Beste turtipset i Nordmarka i sommer:
Sykkel fra Sørkedalen, følg veien fra Åmot og ta av andre vei til venstre etter Kringla. Sykle opp Styggedalen helt til enden av veien. Der starter stien rundt Spålen. Det er IKKE en trillesti. Bratt, kronglete og en del naturlige hindringer, da dette er naturvernområdet. Vis hensyn til naturen her (og overalt ellers i grunn), men nyt alle de små leirplassene og lysningene med utsikt over Spålen. Stien går helt rundt og tilbake til start. Da er det digg for bena å sette seg på sykkelen og trille tilbake til Sørkedalen.

Beste turtipset på Øyerfjell i sommer:
De fleste turene gitt vi fra hytta på Mosetertoppen, men den fineste gikk vi fra Pellestova. Parkering for bil og sykkel på Pellestova og mulighet for proviantering ved behov. Stien starter rett nedenfor hotellet og det er skiltet godt hele veien. Brede, fine stier, flotte vann og etterhvert blir det litt utsikt og. Følg skiltene til Reinsfjellet, opp og over ryggen og ned igjen på andre siden. Etter et par hundre meter på kjip grusvei, ta stien til venstre mot Kriksfjell. Denne stien fører deg opp på topp nummer to for dagen og utsikten er veldig behagelig for øynene. Bølgete, frodig terreng og med Hornsjøen og Reinsvannet glitrende i det nære. Ned igjen fra Kriksfjell og ta så til venstre ved første stiskille. Den stien fører deg opp på Hitfjellet og da er det bare å følge ryggen hele veien til igjen til Pellestova. Etter 24 km i fjellet – unn deg en pizza før du reiser hjem:)

GOD TUR!

Hundevennlige DNT-hytter (og noen andre og)

Jeg ønsket meg en slags oversikt over hvilke DNT-hytter som hadde hunderom eller var tilrettelagt for hund. Mange elsker å gå i fjellet, men er ikke så begeistret for teltlivet, og da er det flott å kunne ha hunden med på hytter i stedet. Hyttene som er med her har egne hunderom eller buer for hund/eier. Steder der hundene kan ligge i bur i vedskjul etc er ikke med her. Det får bli en annen liste fra andre en annen gang:) Det finnes også en rekke hytter fra Statskog og sikringsbuer fra jeger- og fiskeforeninger som tillater hund (se inatur.no). Sjekk området du ønsker å gå i og statskog.no for mer informasjon.

Jeg har ikke besøkt alle disse hyttene selv. Informasjonen kommer fra turelskende polarhundfolk på siden vår på Facebook: https://www.facebook.com/verdensvakrestebrukshund og fra turguider med polarhunder i DNT. Tusen takk for all hjelp i vår digitale dugnad!

Et tips uansett, er å sjekke med hytta før man drar. Det er endringer i eierskap, rehabilitering og andre faktorer som kan gjøre at fasilitetene endres.

Hyttene er kategorisert etter fjellområder så godt det har latt seg gjøre.

Ut på tur med polarhund i den norske fjellheimen! Kos dere og GOD TUR ❤

Ryfylkeheiene:
Jonstølen: https://ut.no/hytte/101154/jonstlen
Skåpet: https://ut.no/hytte/101186/skapet
Kvitlen: https://ut.no/hytte/101185/kvitlen
Haukeliseter: https://ut.no/hytte/10660/haukeliseter-fjellstue
Stranddalen: https://ut.no/hytte/10743/stranddalen-turisthytte
Lysefjorden: https://ut.no/hytte/101055/lysefjorden-turisthytte
Blåfjellenden: https://ut.no/hytte/101028/blafjellenden
Heibergtunet: https://ut.no/hytte/101033/heibergtunet-storevatn
Holmavatn: https://ut.no/hytte/101054/holmavatn
Hovatn: https://ut.no/hytte/101034/hovatn
Krossvatn: https://ut.no/hytte/101051/krossvatn
Langavatn: https://ut.no/hytte/101037/langavatn
Storsteinen: https://ut.no/hytte/101045/storsteinen
Sandsa: https://ut.no/hytte/101040/sandsa
Sandvatn: https://ut.no/hytte/101042/sandvatn
Tomanssbu: https://ut.no/hytte/101048/tomannsbu
Vassdalstjørn: https://ut.no/hytte/101050/vassdalstjrn
Viglesdalen: https://ut.no/hytte/101052/viglesdalen

Blefjell/Veggli/Skrim:
Eriksbu: https://ut.no/hytte/10515/eriksbu
Sigridsbu: https://ut.no/hytte/10516/sigridsbu
Sveinsbu: https://ut.no/hytte/10517/sveinsbu
Øvre Fjellstul: https://ut.no/hytte/101389/vre-fjellstul
Selsli: https://ut.no/hytte/10486/selsli
Pråmvika: https://ut.no/hytte/101296/pramvika
Sørmyrseter: https://ut.no/hytte/10558/srmyrseter

Rondane:
Bjørnhollia: https://ut.no/hytte/101110/bjrnhollia
Rondvassbu: https://ut.no/hytte/101111/rondvassbu
Øvre Dørålseter: https://ut.no/hytte/10962/vre-dralseter
Nedre Dørålseter: https://ut.no/hytte/101130/nedre-dralseter-turisthytte
Grimsdalshytta: https://ut.no/hytte/10494/grimsdalshytta

Lofoten/Vesterålen/Hinnøya:
Håkonsbu: https://ut.no/hytte/10959/haakonsbu
Snytindhytta: https://ut.no/hytte/10430/snytindhytta
Guvåghytta: https://ut.no/hytte/10441/guvaghytta

Hardangervidda:
Solheimstulen: https://ut.no/hytte/101062/solheimstulen-turisthytte
Mårbu: https://ut.no/hytte/10744/marbu-turisthytte
Rauhellern: https://ut.no/hytte/10745/rauhelleren
Heinseter: https://ut.no/hytte/10876/heinseter
Kalhovd: https://ut.no/hytte/10627/kalhovd-turisthytte
Mogen: https://ut.no/hytte/10746/mogen-turisthytte
Krækkja: https://ut.no/hytte/101064/krkkja
Halne: https://ut.no/hytte/101073/halne-fjellstugu
Sandhaug: https://ut.no/hytte/10495/sandhaug
Besso: https://ut.no/hytte/101068/besso

Skarvheimen:
Geiterygghytta: https://ut.no/hytte/10808/geiterygghytta
Steinbergdalshytta: https://ut.no/hytte/101004/steinbergdalshytta
Østerbø: https://ut.no/hytte/101099/sterb-fjellstove

Sylane:
Ramsjøhytta: https://ut.no/hytte/10475/ramsjhytta
Blåhammarstugan: https://ut.no/hytte/10480/blahammarens-fjallstation
Storerikvollen: https://ut.no/hytte/10683/storerikvollen
Nedalshytta: https://ut.no/hytte/10679/nedalshytta

Saltfjellet/Svartisen:
Lurfjellhytta: https://ut.no/hytte/10448/lurfjellhytta

Indre Troms:
Dividalshytta: https://ut.no/hytte/10659/dividalshytta
Altevasshytta: https://ut.no/hytte/10390/altevasshytta
Vuomahytta: https://ut.no/hytte/10389/vuomahytta
Rostahytta: https://ut.no/hytte/101061/rostahytta
Dærtahytta: https://ut.no/hytte/101118/drtahytta
Gappohytta: https://ut.no/hytte/101114/gappohytta
Goldahytta: https://ut.no/hytte/101113/goldahytta
Nedrefosshytta: https://ut.no/hytte/10388/nedrefosshytta

Ytre Troms:
Ringvassbu: https://ut.no/hytte/10553/ringvassbu

Norefjell/Eggedalsfjellet:
Høgevarde gammel: https://ut.no/hytte/10258/hgevarde-gamle
Høgevarde ny: https://ut.no/hytte/101266/hgevarde-nye

Tafjordfjella:
Pyttbua: https://ut.no/hytte/10546/pyttbua

Vikerfjell/Vassfaret:
Fønhuskoia: https://ut.no/hytte/10509/fnhuskoia
Tjuenborgkoia: https://ut.no/hytte/10262/tjuenborgkoia
Storekrakkoia: https://ut.no/hytte/101108/storekrakkoia
Buvasskoia: https://ut.no/hytte/10461/buvasskoia

Austheiene:
Berdalsbu: https://ut.no/hytte/10465/berdalsbu
Tjørnbrotbu: https://ut.no/hytte/10382/tjrnbrotbu
Grunnetjørnsbu: https://ut.no/hytte/10384/grunnetjrnsbu
Granbustøyl: https://ut.no/hytte/10380/granbustyl
Nutevasshytta: https://ut.no/hytte/101127/nutevasshytta
Nystøyl: https://ut.no/hytte/10586/nystyl
Hovstøyl: https://ut.no/hytte/10585/hovstyl
Mjåvasshytta: https://ut.no/hytte/10587/mjavasshytta
Hengeltjørnloftet: https://ut.no/hytte/10626/hengeltjrnloftet

Femundsmarka:
Svukuriset: https://svukuriset.dnt.no/
Ellefsplass: https://ut.no/hytte/10831/ellefsplass
Røvollen: https://ut.no/hytte/101375/rvollen

Dovre:
Hjerkinn: https://ut.no/hytte/10904/hjerkinn-fjellstue
Reinheim: https://ut.no/hytte/10918/reinheim
Åmotsdalshytta: https://ut.no/hytte/101147/amotdalshytta
Grøvudalshytta: https://ut.no/hytte/10796/grvudalshytta
Raubergshytta: https://ut.no/hytte/10798/raubergshytta

Breheimen:
Navarsete: https://ut.no/hytte/10719/navarsete
Nørdstedalseter: https://ut.no/hytte/10496/nrdstedalseter

Jotunheimen:
Torfinnsbu: https://ut.no/hytte/10915/torfinnsbu
Tyinholmen: https://ut.no/hytte/101376/tyinholmen-hyfjellsstuer
Yksendalsbu: https://ut.no/hytte/10715/yksendalsbu
Thomashelleren: https://ut.no/hytte/10714/tomashelleren
Olavsbu: https://ut.no/hytte/10713/olavsbu
Glitterheim: https://ut.no/hytte/10583/glitterheim
Fondsbu: https://ut.no/hytte/10580/fondsbu
Fanaråken: https://ut.no/hytte/10941/fannarakhytta
Gjendesheim: https://ut.no/hytte/10604/gjendesheim

Setesdal Vesthei:
Stavskar: https://ut.no/hytte/101124/stavskar-i-setesdal-vesthei
Bossbu: https://ut.no/hytte/101117/bossbu-i-setesdal-vesthei
Svartenut: https://ut.no/hytte/101125/svartenut-i-setesdal-vesthei

Trollheimen:
Gjevilvasshytta: https://ut.no/hytte/10966/gjevilvasshytta
Jøldalshytta: https://ut.no/hytte/10975/jldalshytta
Vassendsetra: https://ut.no/hytte/10799/vassendsetra
Trollheimshytta: https://ut.no/hytte/10919/trollheimshytta
Ramsjøen: https://ut.no/hytte/1086/ramssjen
Kårvatn: https://ut.no/hytte/10802/karvatn
Hevertjønna: https://ut.no/hytte/1084/hevertjnna
Damtjønna: https://ut.no/hytte/1083/damtjnna
Bårdsgarden: https://ut.no/hytte/10513/bardsgarden
Innerdalshytta: https://ut.no/hytte/10940/innerdalshytta

Listen vil oppdateres etterhvert og i mellomtiden ønsker jeg alle polarhundfolk en RIKTIG GOD TUR! 

 

 

 

 

 

Riktig betyr ikke enkelt

Det aller verste med å ha samojed, er å si farvel. Jeg har gutta mine som fullverdige familiemedlemmer og savnet etter hunder vi mister blir deretter.

16. april, midt i påsken, måtte jeg ta den jævlig lange veien til veterinæren for å si ha det til min bestevenn gjennom ni år. Ni år er ingen alder for en samojed som er frisk og smertefri. Det er bare alt for tidlig. Men det er alltid for tidlig å miste sin bestevenn. Charmy var ikke bare min hund, men hele familiens hund. Der Maar var bare min og hørte på absolutt ingen andre, var Charmy bestis med alle! Kjæresten min har ligget i skje med C i åresvis og de har løpt mange turer i marka og gått milevis på ski.

Charmy var terapihund for hele familien og han lindret mange vondter i sitt liv. Derfor var det et vanskelig, men riktig valg å lindre hans vondter nå når de hadde blitt for store. Vi må alltid gjøre det som er best for hundene våre. Alltid. Uansett hvor vondt det gjør og hvor vanskelig det er.

Hundene våre legger sine liv i hendene våre. Vi skylder dem å gi dem beste livet, men også å vite når det er over. Selv om det verker som faen i hele kroppen, river i hjertet og gjør oss grenseløst triste. Vi skylder dem det.

Nå har Charmy forhåpentligvis funnet storebror Maar, løper litt halvhjertet etter ekorn, men mest av alt sitter han sannsynligvis et sted og lukter på blomstene. Eller løpetisper.

Til Charmy – tusen takk for turen ❤

Kløving

Kløving er både god trening og god hjelp på turer. Sekken blir mer levelig når gutta kan bære sin egen mat på langturer👏

Som på alle andre områder, er det mange meninger og mye synsing om hvilken kløv som er best, hvor tungt hunden kan bære og hvordan den pakkes best mulig.

Her er mine tips (og meninger):

Q: Hva slags kløv skal jeg velge?
A: Velg kløv etter hva du skal bruke den til. Trenger ikke dyr og formsydd kløv for at bikkja skal bære avis, brød og en Smil fra butikken hver lørdag! 😀 Da holder det med en enkel kløv med små vesker. Skal du på langturer i ulendt terreng med mye vekt – da er det viktig med skikkelig utstyr.
Vår anbefaling til lange turer og hyppig bruk; Togokløv fra Seleverkstedet.

Q: Hvor mye vekt kan hunden bære?
A: Det avhenger av ulike faktorer; treningsgrunnlag, generell helsetilstand, terreng etc. Noen sier hundene bærer 50% av egen kroppsvekt… dem om det. Anbefaler dem å prøve å bære sekk på 50% av egen kroppsvekt over tid og i bratte stigninger…😱💪🤦‍♀️ Jan Reinertsen har gjort systematiske målinger på pulsen til hunder med kløv. Anbefaler å lese litt om det.
Vår anbefaling; start med lite vekt og litt volum, øk gradvis og bruk tid. Maks vekt mener vi er 25-35% av hundens egen kroppsvekt.

Q: Hvordan skal kløven pakkes?
A: Som vi pakker egen sekk. Det tyngste skal nederst og inn mot hundens kropp, i tillegg til å legge det lengst frem i kløven. Tyngden og belastningen skal ligge på fremparten, ikke på ryggen. Pass på at det er likevekt i veskene. Juster underveis.

Dette var tre av de vanligste spørsmålene vi får om kløving. Håper det var til nytte🙏🏼❤️

Lykke til og riktig god tur⛺️⛰

Foto: Birgitte Andresen📹

I rettferdighetens navn

Det er ikke naturlig for hunder å kjøre bil, sitte på trikk, stå bundet utenfor en butikk, være alene, bli eksponert for alt vi mennesker synes er den mest naturlige ting i verden. Men hundene våre må takle en del av dette allikevel. Det hadde vært best for hundene om vi tilpasset oss dem kanskje, men det er nok slik at det fungerer motsatt. Men vi kan gjøre tilpasningen enklere. Og være mer rettferdige.

Vi leser mye på sosiale medier og andre steder om hunder med ulike problemer. Og enkelte av problemene kan eskalere på en slik måte at det får fatale konsekvenser. Både for hund, eier, andre hunder og andre mennesker. Er det noe vi kan gjøre for å unngå at slike ting skjer? Eller i det minste minske risikoen? Ja, vi tror at rettferdig tilvending, aktivisering, språkforståelse og litt kunnskap om adferd vil hjelpe en hel del. Og ikke minst – forståelse av at enkelte ting må trenes på hele hundens liv. Eller vedlikeholdes i det minste.

Hunder er individer. Akkurat som oss. Det er forskjeller innen samme kull, samme linjer, samme oppdretter etc. Det må vi ta høyde for i treningen. Vi kan ikke behandle alle hunder likt. Å finne riktig forsterker, den enkelte hunds avreageringsmønster og stressterskel er viktige ingredienser i arbeidet med å få en hund som håndterer sin egen, og vår, hverdag.

Dersom oppdretteren har gjort en god jobb med sosialisering de første 8-10 ukene vil arbeidet med miljøtrening etc være langt enklere. Men det betyr ikke at vi ikke må vedlikeholde og utvide. Ei heller betyr det at dersom hunden fikk lite sosialisering som valp så er det kjørt (selv om det er veldig viktig å ikke undervurdere oppdretterens jobb og ansvar her). Oppdretteren har ansvaret for hunden i 8-10 uker. Eieren har ansvaret i 10-14 år. Så det bør være mulig å trene på hverdagslivet uansett.

Noen konkrete tips:
Hjemme alene
– Start ikke før valpen har blitt trygg i sine omgivelser, med lyder etc.
– Start rolig og med korte tidsintervaller.
– Varier intervallene gjennom treningsperioden. Ikke bare utvid.
– Vær rolig når du kommer hjem. Da slipper hunden å bygge opp forventninger til lek og styr når du kommer tilbake.
– Gi hunden tyggeben eller annet den kan ha mens du er borte. Tygging er beroligende.
– Sett på radioen når du går.
– Vi er alle sterke motstandere av å bruke bur som oppbevaringssted hjemme. Tren og jobb i stedet for å plassere hunden i bur! Ingen av oss har bur andre steder enn i bil!

Miljøtrening
– Start rett etter valpen har blitt trygg i hjemlige omgivelser
– Korte økter i starten. Det er veldig mange inntrykk for en liten tass.
– Gjør det hyggelig. Ikke kjeft eller tving hunden til å lukte/se/hilse. – La den oppdage verden i eget tempo.
– Bruk godbiter. Belønning fungerer både på hunder og mennesker.
– Varier stedene, tidsintervallene og forstyrrelsene.
– Ha god tid. La hunden bestemme litt tempo og ikke lag stressituasjoner. Ditt stress smitter over.
– Ikke vær flau! Innimellom vil hundene våre bjeffe. Offentlig. Det er ikke farlig, flaut eller pinlig. Du har en hund, ikke en robot.

Urettferdige konkreter
– Ta en hund som har svært lite omgang med andre hunder med på utstilling i en hall med 2500 andre hunder.
– Ta med en hund som ikke er vant til høye lyder og store folkemengder med på torget 17. mai.
– Binde en hund ute på samlinger e.l. med masse andre hunder dersom hunden er usikker. Den mister en av to valgmuligheter, nemlig flight. Da er det bare fight igjen.
– Forvente at hunden går pent i halsbånd helt av seg selv, på tross av at den aldri har hatt på seg annet enn sele.
– All kjeftbruk og fysisk avstraffelse (som slag, spark, kasting av gjenstander, legge i bakken etc) på usikker adferd. Dersom hunden utagerer vil den ikke bli roligere av å bli påført smerte. Tvert i mot.
– Forvente at hunden skal bære 50% av egen kroppsvekt i kløven. Prøv selv da vel.
– Forvente at hunden skal mestre alt like bra på steder med masse forstyrreslser som den gjør på stuegulvet. Alt må trenes og utvides med gradvis tilnærming.

Andre typiske urettferdige situasjoner
Introduksjon av nye flokkmedlemmer er en klassiker. Det er ikke alltid man ønsker (eller har tålmodighet til) å vente med å bygge opp en hundeflokk av en gitt størrelse. Da er det et par ting som kan være lurt å tenke på. Det enkleste og beste, i våre øyne, er å anskaffe seg en valp i stedet for en voksen hund. Men dersom man ønsker å kjøpe en voksen hund, bør man sjekke følgende på forhånd:
– Har hunden hatt det bra?
– Hva er årsaken til at eierne ønsker å omplassere den?
– Hvordan fungerer den med andre hunder?
– Har den hatt fysiske plager eller adferdsendringer?
– Hva er back-upløsningen dersom det ikke fungerer med den nye hunden hos dere?
Dersom man får tilfredsstillende svar på dette og bestemmer seg for å anskaffe en voksen hund som skal passe inn i den eksisterende flokken (eller med én annen for den sakens skyld), så skylder vi hundene våre rettferdig introduksjon. Vi kan ikke forvente at en hund vi ikke kjenner verken fortid eller nåtid hos, skal uten problemer fungere sammen med resten. Vi må være rettferdige. Møte mellom eksisterende og ny bør være på nøytral grunn. Gå en tur i bånd i første omgang. Sjekk stemningen mellom dem. Og vær bevisst på hvem av hundene dere støtter som «sjef». Vi kan hjelpe til og vi kan forebygge. Det skylder vi hundene. Både de/den som bor der fra før og den nye.

Så, har vi kanskje aldri vært urettferdig mot våre hunder? Oioioi – joda. Mange, mange ganger. Hver gang vi utsatte dem for flooding, første gang Charmy var med på bytur og ingen hadde tenkt på at det var 1. mai og vi havnet midt i arbeidertoget på Karl Johan. Han er fortsatt ikke sånn dødsglad i korps. Første gangen vi prøvde drag på Maar tok vi på han et eldgammelt komtedrag og bare tredde ned over hodet hans (nå gikk jo det veldig bra, men det er ikke vår fortjeneste) og så videre og så videre. Men jo mer vi leser, lytter, trener og lærer, dess mindre urettferdige ting gjør vi. Og aller viktigst – bevisstheten rundt dette har blitt mye større med årene. Heldigvis.

Vi har hunder for vår egen del. Vi ønsker at de skal fungere i den hverdagen vi lever i. Da skylder vi dem å hjelpe til og ikke være urettferdige. Dette handler ikke om å være pølsetante eller dumsnill eller dårlig leder. Tvert i mot. Godt lederskap skaper trygge medarbeidere. Og trygge hunder. Det handler egentlig bare om sunn fornuft og litt medhundelighet.

Medhjelpere og innspill til denne: Gro Moe-Gumø (Kennel Rajuma) og Lise Pedersen Rånes (Kennel Chief of Iroquoise)