Samojeden er en polar brukshund som er perfekt konstruert for svært aktivt friluftsliv hele året. Fjellturer, kløving, sledekjøring/snørekjøring, sykkel – alt tenkes kan. Det er stort sett eierne som er samojedens begrensning, ikke den selv.
Når man velger en rase som samojed, så kommer det med noen konsekvenser – man blir i kick-ass bra form selv da. Det er stas:) Imre er en aldeles fortreffelig turkompis. Han trekker jevnt og ikke i hurra-intervaller som Maar eller som Charmy som nektet å trekke noe som helst :O. Han går i bra tempo og med stram line hele tiden. Etter to år med turer, begynner han å bli det jeg kaller tursmart. Tursmart betyr at han forstår når han må vente, når han kan hoppe, når han må finne alternative ruter, når han skal finne sti, hvordan komme seg tilbake rundt et tre etter å ha snurret seg inn en par-tre runder og slike ting. Nå begynner det meste å sitte uten at jeg trenger å gi kommandoer eller mase. For mye av poenget med å gå alene med samojeden sin i skog, mark og på fjell er jo stillheten. Ikke lyden av egen stemme som roper BAK eller STÅ eller VENT eller HELVETE DA. Bare hypotetiske eksempler selvsagt..
I sommer har Imre og jeg hatt noen fantastiske turer sammen og vi har faktisk hatt over 12 km i snitt per dag på tur fra juni til nå. Det er jeg veldig fornøyd med. Noen turer er lange og uten pause, andre er surreturer etter sopp eller bær, sykkelturer med bånn vreng eller jevne, fine fjellturer. I tillegg har vi overnattet en del ute, både i telt, i køye og uten noen ting. Det jeg sitter igjen med av inntrykk etter denne sommeren, er hvor mye turene og opplevelsene betyr for samholdet og båndet oss i mellom. Det er helt unik bonding å være ute sammen, mestre sammen, lære sammen og oppleve sammen. Vi har blitt et team. Et jævla bra team <3
I hovedsak har vi holdt oss hjemme i Nordmarka med alt den har å tilby av vakker natur, krevende terreng, ro og fred. Men vi har vært en del på hytta på Øyerfjell og virkelig oppdaget hvor fint det er der også. Et fjellområde jeg bare har forbundet med vinteraktiviteter tidligere, men kan anbefales på det sterkeste også om sommeren. Mye får-i-kål som vandrer rundt der, men sterke kroker, sterk kjernemuskulatur (på eier) og ekstra strikk i sekken så går det fint 😀 En av de beste tingene med å henge på Øyerfjell er at det foreløpig er veldig få folk der. Noe vi setter pris på, sære som vi er.
Beste turtipset i Nordmarka i sommer:
Sykkel fra Sørkedalen, følg veien fra Åmot og ta av andre vei til venstre etter Kringla. Sykle opp Styggedalen helt til enden av veien. Der starter stien rundt Spålen. Det er IKKE en trillesti. Bratt, kronglete og en del naturlige hindringer, da dette er naturvernområdet. Vis hensyn til naturen her (og overalt ellers i grunn), men nyt alle de små leirplassene og lysningene med utsikt over Spålen. Stien går helt rundt og tilbake til start. Da er det digg for bena å sette seg på sykkelen og trille tilbake til Sørkedalen.
Beste turtipset på Øyerfjell i sommer:
De fleste turene gitt vi fra hytta på Mosetertoppen, men den fineste gikk vi fra Pellestova. Parkering for bil og sykkel på Pellestova og mulighet for proviantering ved behov. Stien starter rett nedenfor hotellet og det er skiltet godt hele veien. Brede, fine stier, flotte vann og etterhvert blir det litt utsikt og. Følg skiltene til Reinsfjellet, opp og over ryggen og ned igjen på andre siden. Etter et par hundre meter på kjip grusvei, ta stien til venstre mot Kriksfjell. Denne stien fører deg opp på topp nummer to for dagen og utsikten er veldig behagelig for øynene. Bølgete, frodig terreng og med Hornsjøen og Reinsvannet glitrende i det nære. Ned igjen fra Kriksfjell og ta så til venstre ved første stiskille. Den stien fører deg opp på Hitfjellet og da er det bare å følge ryggen hele veien til igjen til Pellestova. Etter 24 km i fjellet – unn deg en pizza før du reiser hjem:)
GOD TUR!