Det aller verste med å ha samojed, er å si farvel. Jeg har gutta mine som fullverdige familiemedlemmer og savnet etter hunder vi mister blir deretter.
16. april, midt i påsken, måtte jeg ta den jævlig lange veien til veterinæren for å si ha det til min bestevenn gjennom ni år. Ni år er ingen alder for en samojed som er frisk og smertefri. Det er bare alt for tidlig. Men det er alltid for tidlig å miste sin bestevenn. Charmy var ikke bare min hund, men hele familiens hund. Der Maar var bare min og hørte på absolutt ingen andre, var Charmy bestis med alle! Kjæresten min har ligget i skje med C i åresvis og de har løpt mange turer i marka og gått milevis på ski.
Charmy var terapihund for hele familien og han lindret mange vondter i sitt liv. Derfor var det et vanskelig, men riktig valg å lindre hans vondter nå når de hadde blitt for store. Vi må alltid gjøre det som er best for hundene våre. Alltid. Uansett hvor vondt det gjør og hvor vanskelig det er.
Hundene våre legger sine liv i hendene våre. Vi skylder dem å gi dem beste livet, men også å vite når det er over. Selv om det verker som faen i hele kroppen, river i hjertet og gjør oss grenseløst triste. Vi skylder dem det.
Nå har Charmy forhåpentligvis funnet storebror Maar, løper litt halvhjertet etter ekorn, men mest av alt sitter han sannsynligvis et sted og lukter på blomstene. Eller løpetisper.
Til Charmy – tusen takk for turen <3
Legg inn en kommentar