Jaja. Så var det den tiden igjen da. Pub’en. Den som varer i ett års tid.. Første tegn på hannhunder er at de løfter på benet når de tisser. Så går det slag i slag… Totalt anarki i skallen, ingen hjemme og all trening ser ut til å ha blitt borte fra frontallappen.
Charmy var utrolig enkel også i puberteten, så må si jeg hadde glemt litt hvordan det var. Men når det først slår inn, er det bare å puste 15 ekstra ganger hver gang. Jeg pleier å true Imre med at han blir til en lue hvis han ikke hører etter. Funker seff ikke. Noen ganger roper jeg tilbake. Funker seff ikke. Jeg gir han time-out i gangen. Funker seff ikke. Lokker med godbiter og margben. Funker litt. Så da får det bli sånn:D Heldigvis går det over. En eller annen gang.
Puberteten gir seg ikke så veldig utslag i hverdagen her i marka. Eneste han har å geare seg opp over her, er sau. Og det har blitt mye bedre i løpet av sommeren. Det bor tross alt fire-fem familier under låvebrua vår, så han får relativt ok med mengdetrening på det. Men når vi er ute blant folk og hunder – da er det julaften. Særlig når vi er på utstilling. Og det er vi innimellom. Sosialt, fin trening og hyggelig for mor også. Han har imidlertid fått en vane/uvane med å være helt på nett UTENFOR ringen. Da er han koblet på og rolig og fin. Jeg aner fred og ingen fare og så BÆM! Når vi kommer inn i ringen og skal løpe… da er det fest. Kenguru, leking med bånd, galopp og full stas. Foreløpig har dommerne ment det bare er livsglede, så får vi håpe livsgleden dempes en liten smule etterhvert.
Damer har han selvsagt oppdaget og har nå blitt en stalker av rang. Alle skal få.. Ikke noe forskjell på verken rase, størrelse, farge eller fasong. En og annen kastrert hannhund kan også gjerne få litt hvis han vil. Makan!
Men jeg vet det roer seg. Før eller siden. Helst før <3