Av: Tone-Lise Vilje, Lise Pedersen Rånes og Gro Moe-Gumø
Oppsummering
De fleste oppdrettere av hunder i Norge er skikkelig folk. De tar sitt ansvar på alvor og avler på friske individer med god fysisk og mental helse, de har ikke flere valpekull enn det som er forsvarlig i forhold til pregning og de har ikke flere avlsdyr enn de klarer å stimulere godt nok både fysisk og psykisk.
Men det finnes oppdrettere som har kortsiktig profitt, prestisje og anerkjennelse som hovedmål for oppdrettet uten å tenke nevneverdig på velferden til verken avlsdyr eller avkom. Vi skal se litt nærmere på hva som driver slike oppdrettere og argumentere for at de strider både mot folks normale oppfatning av dyrevelferd og mot NKKs reglement for de etiske retningslinjer for avl og oppdrett.
Innledning
Denne artikkelen er bygget opp etter artikler og bøker om avl og oppdrett. Fagstoffet er i hovedsak hentet fra artikler i bøkene Genetikk, avl og oppdrett og Hund, avl og helse. En del av stoffet er hentet fra nettsteder. De er ikke brukt ukritisk og det er gjort arbeid i å være selektiv og kritisk når stoff er hentet fra private nettsider.
Meningene i denne artikkelen er våre personlige meninger og reflekterer ikke nødvendigvis synet til personer og institusjoner det er naturlig å sette oss i sammenheng med. Meningene er basert på personlig observasjon, erfaring som oppdrettere, hundeiere, valpekjøpere, litteratur og uttalelser fra ulikt hold.
Valpekjøpere har ansvar
”Driver valpefabrikk.”
Et uttrykk man skal være forsiktig med å bruke og misbruke. Ikke mange i Norge driver valpefabrikk tror og håper vi. Når det er sagt, finnes det flusst av oppdrettere som har mange kull i løpet av et år, flere kull på en gang og som avler helt utenfor raseklubbens anbefalte avlsregler eller NKKs regelverk. Det gjelder på mange raser, også på samojed.
Det avles på syke hunder, det avles på hunder ingen vet om er syke fordi de ikke er sjekket, det avles på utagerende hunder, det avles på redde hunder og på hunder som aldri har trukket verken på ski eller med slede, båret kløv eller vært i fysisk bruk.
En av hovedårsakene til at slike oppdrettere kan holde på med sitt, er at folk fortsetter å kjøpe valp der. Det er mange som ønsker seg samojed for tiden. Det ser vi både på antall registrerte hunder og på antall omplasseringshunder på Finn.no… Folk er utålmodige og det er viktigere å få en valp NÅ enn å gjøre grundig research.
En trist utvikling synes vi.
Det er valpekjøpere som sitter med nøkkelen til etisk forsvarlig oppdrett. Ved å være kresne, sjekke referanser, være tydelige på hvorfor de ønsker seg en polar brukshund og ved å være tålmodige så vil valpekjøperne kunne stoppe oppdrettere som driver uforsvarlig.
Men hva er forsvarlig og en uforsvarlig oppdretter? Vi forsøker å svare.
Hovedoppgaven til oppdretter
Som medlem av NKK, forpliktet som oppdretter til å fremme utviklingen av de enkelte hunderaser, av fysisk og psykisk sunne hunder, typeriktige, funksjonelle og sosialt veltilpassede hunder (Indrebø et.al, 2005). Med andre ord: Oppdrettere skal sørge for Å opprettholde og utvikle en rase i positiv retning og sørge for at de beste avlsdyrene får flere avkom enn resten (selv de beste bør imidlertid ikke få for mange da det vil gjøre avlsbasen for liten). Hvordan gjør man det?
Frode Lingaas presenterer følgende punkter som gangen i avlsarbeid (Indrebø et.al., 2005):
- Definisjon av avlsmålet, inklusive vektlegging av de enkelte egenskapene
- Systematisk registrering av alle egenskaper i avlsmålet
- Beregning av genetiske parametere, dvs i første omgang arvbarheter og genetiske sammenhenger mellom ulike egenskaper
- Valp av avlsopplegg (linjeavl, innavl eller utavl)
- Rangering av individer
- Seleksjon
Astrid Indrebø er veterinær fagsjef i NKK med doktorgrad i obstetrikk i tillegg til å være en meget erfaren oppdretter. Hun taler sterkt for at oppdrettere har basale kunnskaper om genetikk og rasen man skal avle på. Etter egen erfaring og litt research må vi si det er flere oppdrettere som ikke har disse basalkunnskapene. Noen oppdretter har rett og slett skremmende lite kunnskap om de mest elementære ting når det gjelder både genetikk, pregning og trening.
Hvordan velge riktig avlsdyr?
Å velge avlsdyr må være en møysommelig prosess. Man skal finne et individ (forutsatt at man har et bra avlsdyr i eget oppdrett som fyller de nødvendige kravene), som har et upåklagelig gemytt. Hunder med temperamentsrpoblemer skal IKKE brukes i avl. Forskning viser at mentale egenskaper, både positive og negative, er svært arvelig betinget (Indrebø, 1997).
For vår rase, samojeden, skal også hunden over tid ha vist seg som en god brukshund. God pels, evne og vilje til å bære og trekke, tåle lange distanser over lang tid og ha poter som tåler belastning i all slags vær og på alle slags føreforhold. For å finne ut av om hunden har disse egenskapene, må oppdretterne faktisk BRUKE egne hunder.. Der ser vi store forskjeller blant oppdrettere av vår rase.
Når det gjelder gemytt finnes det ikke noe klare parametere på hva som er et godt og dårlig gemytt. Man kan benytte ulike mentaltester for å få en pekepinn, men det er viktig å huske at gemyttet ikke bare kan, men i noen tilfeller skal, variere fra rase til rase (Sundgren, 2004). Man skal finne et avlsdyr som er helt frisk. Dette er selvsagt helt ufravikelig. Oppdrettere har derfor et ansvar for å være ærlige om eget avlsdyr, være åpen om testresultater og i tillegg sjekke historikken til det avlsdyret oppdretter ønsker å bruke.
Kroniske lidelser utelukker hunden som avlsdyr. Det kan være allergier, hudproblemer, immunforsvarsproblemer etc.
I tillegg til de tre foregående kriteriene skal avlsdyret være etter FCI-standard eksteriørmessig, den skal inneha rasens bruksegenskaper og bevege seg sunt og effektivt.
Å velge avlsdyr er altså en komplisert jobb som krever både kunnskap, innsikt og bruk av sunn fornuft. Dersom man mangler de basale kunnskapene beskrevet overfor vil man ikke være i stand til å foreta utvelgelsen på best mulig måte. Det er ikke sånn at trenger å bruke en hund som avlsdyr selv om individet ikke har HD eller katarakt. Det er altså mange flere kriterier som skal legges til grunn. Å være champion (det være seg innen utstilling, lydighet, IPO, RIK, agility, trekk, jakt etc) gjør ikke hunden automatisk til et egnet avlsdyr. Man bør ikke se seg blind på resultater alene.
Etikk og moral
I NKKs etiske retningslinjer står det blant annet (omskrevet ordlyd, ikke endret betydning):
- Oppdrettere har ansvaret for at hundene vokser opp i et godt miljø og får den mentale og fysiske treningen de trenger for å ha et lykkelig liv
- Valpene skal ha riktig stell og omsorg fra de er født. De skal ha det rent, de skal ha ro, riktig fór og de skal preges
- I tillegg er det oppdretters ansvar å vurdere valpekjøpere og informere disse om rasen, eventuelt pelsstell, hvor mye trening de trenger, forsikringer etc.
- Oppdretteren skal også være tilgjengelig for råd og veiledning etter valpen er levert. I følge disse retningslinjene har altså oppdretteren et ansvar også etter at valpen har forlatt redet!
De fleste samojedeiere i Norge har hunden som frilufts- og familiehund. De går turer, snørekjører, kjører slede, sykler og går i fjellet med kløv. Stadig flere går på kurs og kanskje trener litt lydighet og andre sporter for moro skyld. Det er de færreste som kjøper hund utelukkende for én aktivitet. Å selge tur- og familiehunder medfører en del plikter.
Selger du valpene som tur- og familiehunder bør du blant annet:
- Sørge for at valpene er kjent med lyder, lukter, bevegelser etc fra mennesker
- Valpene bør bo inne hos oppdretteren. Siden disse hundene selges som familiehunder er det unaturlig og uheldig at de, i pregningsperioden, bor utendørs uten særlig kontakt med mennesker. De skal selvsagt være ute og bli kjent med utemiljø, men valper som bor inne med mennesker får det beste utgangspunktet i livet
- Sosialisere dem. Gjerne gjøre valpene kjent med å kjøre bil, bade, bli børstet og klippet klør på
- Informere om hvor viktig de første 12-16 ukene er for en valp. Det som skjer i denne perioden har stor, kanskje til og meg avgjørende, betydning for hundens senere liv
Ta på dem. Familiehunder bør være vant til menneskelig berøring.
Konklusjon/oppsummering
Å være oppdretter av hund er et enormt ansvar. Ikke alle er det ansvaret bevisst. Kunnskap, erfaring, utdanning og genuin interesse bør være en forutsetning for å drive avl på hund. Tilgjengeligheten på kunnskap er stor at ingen burde skylde kunnskapsløsheten på manglende tilgjengelighet.
Vi blir provoserte når oppdrettere tenker mer på prestisje, status, penger og sløyfer, enn på rasens beste. Når de velger et avlsdyr ut i fra geografisk tilgjengelighet, rene utstillingsresultater eller ikke setter seg nøye inn i kombinasjonsmuligheter eller historikk. Et valpekull skal alltid være et positivt tilskudd til rasen. Tenk på det før man planlegger nye nøster.
Så; kjære oppdretter:
Ikke ha som mål å bli en størst mulig oppdretter – ha som mål å bli en best mulig en.
FOTO: Ronny Bugtene